klassekampen

Torsdag 29 august 1991

Kunstens kraftsenter

Kulturinstitusjonen Galleri Heer, kunstens levende kraftsenter på Grünerløkka i Oslo, fyller 10 år i dag (Torsdag 29 august 1991).

Olav Postmyr heter mannen som har skapt, drevet og bygd galleriet til et av hovedstadens beste og mest respekterte utstillingssteder. Om det ikke var en tilfeldighet som førte ham inn i gallerivirksomhet, så var det ihvertfall ikke det han skulle bli. Med trøndersk bakgrunn og som utdannet ingeniør ble han etter hvert mer og mer interessert i kunst, og da en endring i familiesituasjonen gjorde det mulig for ham å innrede et galleri i huset på Heer i Drøbak, kastet han seg ut i det.I dag lever han for, med og i kunsten, av nattarbeid

Jeg er den jeg er!
Man blir lett kjent med Olav Postmyr, men kanskje ikke så lett klok på ham
- Kona mi er ikke klok på meg, og det er jeg ikke selv heller. Jeg er den jeg er, og det jeg gjør må føles riktig!
Slike setninger beskriver hans holdning til galleridriften. I en bransje der mye dreier seg om kompromisser, står han fast på at det han gjør skal han stå inne for 100 prosent. Og han er utrolig sta. De som har prøvd å påvirke ham til å stille ut en bestemt kunstner veit at det som oftest slår ut i negativ retning. Han tar aldri en utstilling bare på grunnlag av anbefaling fra andre, men han lytter på det andre har å si, og respekterer andres meninger.
Olav Postmyr er et av de ærligste mennesker jeg kjenner, og han stiller store krav, først til seg selv, så til sine kunstnere. Men så er det heller ingen som forsvarer og bryr seg så mye om sine kunstnere som han. Han tåler ikke urettferdighet og han kan være svært skarp i sin omtale av personer som i kraft av sin posisjon har mulighet til å påvirke og utøve makt. Da gnistrer det i de snille øynene og rynkene glattes ut i åpen indignasjon. I neste øyeblikk stråler han av rein godhet og overskudd.

Åpenhet og teft
Jeg har ikke hørt andre gallerister si noe stygt om generalen på Heer - "idealist", "entusiast", slik blir han beskrevet, slik blir hans innsats vurdert. Grunnen til at han har fått en sånn respekt er hans faglige dyktighet, hans utrolige teft, hans åpenhet og vilje til å ta til seg nye inntrykk uten fordommer. Han kan uten forbehold si at "dette er bra, jeg kjenner dette som bra for meg", også når han ser bilder av en helt ukjent kunstner, og han spør ikke om meritter eller utdanning. Samtidig har han stor respekt for formell dyktighet og avslører dilettanter og lettvinte popularitetssurfere. Det betyr ikke at han bare tar det han syns er perfekt, eller ferdig. Hver vår har han akademielever i galleriet. Han vurderer dem ut fra at de er nettopp elever, at de ikke er ferdig utdannet, at de har mye igjen å lære. Kriteriet han bruker når han plukker dem ut er at "jeg føler at hun har noe, jeg har tro på henne."

Kvinnegalleriet
Jeg sitter med utstillingsprogrammet for 1991: Tone Indrebø, Solveig Lohne, Astrid Nondal, Gerd Tinglum. Akademiutstilling med to menn og én kvinne. Det var våren. Høsten starter med Britt Smelvær som jubileumsutstilling, deretter Harald Krokstad, Arve Hovig, Dag Skedsmo, Sidsel Westbø og Cecilie Dahl. Bortsett fra at man kunne sette fete utropstegn etter alle navnene, så blir man slått av at 3/4 er kvinnelige kunstnere. Ett år beviser ingenting. Sesongen 1990 startet mannssterkt og sluttet med mange kvinner. Opptellinga viser at halvparten av utstillingene var med kvinnelige kunstnere: Liv Due, Hege Nyborg, Minna Lappalainen, Bente Stokke, Hedy Lotherington, Zdenka Rusova, Hjördis Dreschel. For 1992 står foreløpig 6 kvinner og 4 menn på planen.

- Hvorfor har du så mange kvinner på galleriet?

- Det er ingen bevisst holdning at jeg skal vise mange kvinner, det er et resultat av mine vurderinger. Jeg går etter kvalitet, ikke etter kjønn. Jeg mener det er veldig mange bra kvinnelige kunstnere i Norge. Det er derfor jeg viser dem.
Den første utstillinga i Drøbak var på ingen måte kvinnedominert. Johannes Rians siste malerier, Thomas George, Gunnar S. Gundersen John Anton Risan, Harald Krokstad, Leif Sørlund og som eneste kvinne: Johanne Marie Hansen Krone.
Når jeg spør om det er spesielle kunstnere som betyr mye for galleriet, er han litt tilbakeholden. Jeg får lov å nevne to spesielt:
- Uten John Anton Risan og Harald Krokstad, som jeg kjente fra før og som var gode venner, ville jeg ikke kunne startet galleri. De var med fra første dag, inspirerte og støttet. Ellers står jeg inne for alle jeg har hatt og vil ikke nevne noen spesielt. Alle er like viktige.

Intervjuet fortsetter her.....

Gjengitt med tillatelse fra Pål Ivar Bergersen og Klassekampen

Tilbake

(Denne siden er ikke layout-messig slik den fremstår i Klassekampen, men rearrangert av Webbansvarlig. Intervjuet er dog gjengitt ord for ord)

Torsdag 29 august 1991

Kunstens kraftsenter

Kulturinstitusjonen Galleri Heer, kunstens levende kraftsenter på Grünerløkka i Oslo, fyller 10 år i dag (Torsdag 29 august 1991).

Olav Postmyr heter mannen som har skapt, drevet og bygd galleriet til et av hovedstadens beste og mest respekterte utstillingssteder. Om det ikke var en tilfeldighet som førte ham inn i gallerivirksomhet, så var det ihvertfall ikke det han skulle bli. Med trøndersk bakgrunn og som utdannet ingeniør ble han etter hvert mer og mer interessert i kunst, og da en endring i familiesituasjonen gjorde det mulig for ham å innrede et galleri i huset på Heer i Drøbak, kastet han seg ut i det.I dag lever han for, med og i kunsten, av nattarbeid Jeg er den jeg er! Man blir lett kjent med Olav Postmyr, men kanskje ikke så lett klok på ham - Kona mi er ikke klok på meg, og det er jeg ikke selv heller. Jeg er den jeg er, og det jeg gjør må føles riktig! Slike setninger beskriver hans holdning til galleridriften. I en bransje der mye dreier seg om kompromisser, står han fast på at det han gjør skal han stå inne for 100 prosent. Og han er utrolig sta. De som har prøvd å påvirke ham til å stille ut en bestemt kunstner veit at det som oftest slår ut i negativ retning. Han tar aldri en utstilling bare på grunnlag av anbefaling fra andre, men han lytter på det andre har å si, og respekterer andres meninger. Olav Postmyr er et av de ærligste mennesker jeg kjenner, og han stiller store krav, først til seg selv, så til sine kunstnere. Men så er det heller ingen som forsvarer og bryr seg så mye om sine kunstnere som han. Han tåler ikke urettferdighet og han kan være svært skarp i sin omtale av personer som i kraft av sin posisjon har mulighet til å påvirke og utøve makt. Da gnistrer det i de snille øynene og rynkene glattes ut i åpen indignasjon. I neste øyeblikk stråler han av rein godhet og overskudd. Åpenhet og teft Jeg har ikke hørt andre gallerister si noe stygt om generalen på Heer - "idealist", "entusiast", slik blir han beskrevet, slik blir hans innsats vurdert. Grunnen til at han har fått en sånn respekt er hans faglige dyktighet, hans utrolige teft, hans åpenhet og vilje til å ta til seg nye inntrykk uten fordommer. Han kan uten forbehold si at "dette er bra, jeg kjenner dette som bra for meg", også når han ser bilder av en helt ukjent kunstner, og han spør ikke om meritter eller utdanning. Samtidig har han stor respekt for formell dyktighet og avslører dilettanter og lettvinte popularitetssurfere. Det betyr ikke at han bare tar det han syns er perfekt, eller ferdig. Hver vår har han akademielever i galleriet. Han vurderer dem ut fra at de er nettopp elever, at de ikke er ferdig utdannet, at de har mye igjen å lære. Kriteriet han bruker når han plukker dem ut er at "jeg føler at hun har noe, jeg har tro på henne." Kvinnegalleriet Jeg sitter med utstillingsprogrammet for 1991: Tone Indrebø, Solveig Lohne, Astrid Nondal, Gerd Tinglum. Akademiutstilling med to menn og én kvinne. Det var våren. Høsten starter med Britt Smelvær som jubileumsutstilling, deretter Harald Krokstad, Arve Hovig, Dag Skedsmo, Sidsel Westbø og Cecilie Dahl. Bortsett fra at man kunne sette fete utropstegn etter alle navnene, så blir man slått av at 3/4 er kvinnelige kunstnere. Ett år beviser ingenting. Sesongen 1990 startet mannssterkt og sluttet med mange kvinner. Opptellinga viser at halvparten av utstillingene var med kvinnelige kunstnere: Liv Due, Hege Nyborg, Minna Lappalainen, Bente Stokke, Hedy Lotherington, Zdenka Rusova, Hjördis Dreschel. For 1992 står foreløpig 6 kvinner og 4 menn på planen. - Hvorfor har du så mange kvinner på galleriet? - Det er ingen bevisst holdning at jeg skal vise mange kvinner, det er et resultat av mine vurderinger. Jeg går etter kvalitet, ikke etter kjønn. Jeg mener det er veldig mange bra kvinnelige kunstnere i Norge. Det er derfor jeg viser dem. Den første utstillinga i Drøbak var på ingen måte kvinnedominert. Johannes Rians siste malerier, Thomas George, Gunnar S. Gundersen John Anton Risan, Harald Krokstad, Leif Sørlund og som eneste kvinne: Johanne Marie Hansen Krone. Når jeg spør om det er spesielle kunstnere som betyr mye for galleriet, er han litt tilbakeholden. Jeg får lov å nevne to spesielt: - Uten John Anton Risan og Harald Krokstad, som jeg kjente fra før og som var gode venner, ville jeg ikke kunne startet galleri. De var med fra første dag, inspirerte og støttet. Ellers står jeg inne for alle jeg har hatt og vil ikke nevne noen spesielt. Alle er like viktige. Intervjuet fortsetter her.....
Gjengitt med tillatelse fra Pål Ivar Bergersen og Klassekampen Tilbake
(Denne siden er ikke layout-messig slik den fremstår i Klassekampen, men rearrangert av Webbansvarlig. Intervjuet er dog gjengitt ord for ord)