klassekampen2

Torsdag 29 august 1991

Kunstens kraftsenter (2)

Siste del av Klassekampens intervju med Olav Postmyr i Galleri Heer.

Med mitt kjennskap til miljøet rundt galleriet vil undertegnede for egen del trekke fram Arve Hovig og Irma Salo Jæger, som viktige for Galleri Heer, men også jeg må sette stopp for ikke å nevne for få, mange burde vært nevnt.
Det er et slit å drive galleri i dag, men med alle de støttespillerne galleriet har fått, med det gode miljøet Postmyr har skapt og med de fantastisk hyggelige åpningene, kan det ikke være noe man frivillig slutter med. Postmyr gir da også uttrykk for at dette betyr svært mye for ham.

- Jeg selger heller leiligheten enn galleriet, sier han. Dessuten har jeg fått mange oppfordringer om å fortsette både fra kunstnere og interesserte. Det er en kolossal inspirasjon, så jeg blir nok ikke ingeniør igjen.
Det er mange som er glad for det. Personlig veit jeg ikke om noe annet sted jeg heller går på åpning. En egen feberhet forventning, en lun stemning av samhold og ekte kunstinteresse. Hjemmelagd vin, en masse klemmer og håndtrykk, mye rus, forsiktig, saklig kritikk, de fleste opptatt av å finne det bildet de liker best. Det er en fest, og du kan regne med å treffe de samme neste gang, og noen nye. Mange kommer fra Drøbak, der Postmyr knyttet vennskap med mange kunstnere og kunstinteresserte gjennom 3 1/2 år, før galleriet flyttet med mannen til Grünerløkka. Sannsynligvis har galleriet fått nye venner i Oslo, sannsynligvis betyr galleriet svært mye for bydelen, men publikum begrenser seg på ingen måte til Grünerløkka. De kommer fra hele østlandsområdet, og ikke sjelden treffer du trøndere der, noen tar turen, andre bor i Oslo. Han har også mange kontakter i Danmark. noe av det som plager ham litt er at han ikke får tid til å se så mye i andre gallerier som han gjerne ville, at han skulle holdt seg bedre orientert. Alle kan jo ønske det, men noen dårlig orientert person er han slett ikke. Han er faktisk utrolig godt ajour både i kunsten og i det som skjer rundt ham i samfunnet.

Entusiasten

- Hva er det som driver deg?

- Det er litt vanskelig å uttrykke, noe jeg kjenner, behov, glede ikke minst, det blir en livsform som jeg ikke ville vært foruten. Det jeg er redd for er at jeg skal slutte å utvikle meg, stagnere og miste interesse. Jeg føler at jeg utvikler meg og har mye igjen, jeg har på ingen måte nådd noe endelig mål. Og arbeidet fyller meg med glede, mer glede enn slit. Jeg har ikke lagt meg på noen bestemt linje, for jeg vil ha frihet, og jeg vil at galleriet skal speile min personlige utvikling. Jeg tar ikke mål av meg til å bli best, men vil gjerne vokse selv.

- Hvorfor har du valgt en relativt ukjent kunstner til jubileumsutstillinga? Britt Smelvær stiller jo ut for første gang separat i Norge. Hvorfor tar du ikke en av de faste, kjente?

Svaret innledes typisk nok med et varmt forsvar for kunstneren:
- Britt Smelvær er et tungt kunstnernavn også i Norge, selv om hun kanskje er enda mer kjent i Danmark. Hun har bodd der i mange år, så det er grunnen til at hun har stilt ut mindre i Norge. Det er litt tilfeldig at det ble henne som jubileumsutstiller, men det er en meget verdig utstilling. Skulle jeg valgt en av "de faste" ville det blitt vanskelig å velge, da måtte jeg hatt alle, og det går ikke.
Det står igjen å gratulere og ikke minst å ønske lykke til. Norsk kunstliv har fått et viktig senter i Seilduksgata. Måtte galleriet og innehaveren få et langt liv, til beste for oss alle.
PÅL IVAR BERGERSEN

Gjengitt med tillatelse fra Pål Ivar Bergersen og Klassekampen

Tilbake

(Denne siden er ikke layout-messig slik den fremstår i Klassekampen, men rearrangert av Webbansvarlig. Intervjuet er dog gjengitt ord for ord)

Torsdag 29 august 1991

Kunstens kraftsenter (2)

Siste del av Klassekampens intervju med Olav Postmyr i Galleri Heer.

Med mitt kjennskap til miljøet rundt galleriet vil undertegnede for egen del trekke fram Arve Hovig og Irma Salo Jæger, som viktige for Galleri Heer, men også jeg må sette stopp for ikke å nevne for få, mange burde vært nevnt. Det er et slit å drive galleri i dag, men med alle de støttespillerne galleriet har fått, med det gode miljøet Postmyr har skapt og med de fantastisk hyggelige åpningene, kan det ikke være noe man frivillig slutter med. Postmyr gir da også uttrykk for at dette betyr svært mye for ham. - Jeg selger heller leiligheten enn galleriet, sier han. Dessuten har jeg fått mange oppfordringer om å fortsette både fra kunstnere og interesserte. Det er en kolossal inspirasjon, så jeg blir nok ikke ingeniør igjen. Det er mange som er glad for det. Personlig veit jeg ikke om noe annet sted jeg heller går på åpning. En egen feberhet forventning, en lun stemning av samhold og ekte kunstinteresse. Hjemmelagd vin, en masse klemmer og håndtrykk, mye rus, forsiktig, saklig kritikk, de fleste opptatt av å finne det bildet de liker best. Det er en fest, og du kan regne med å treffe de samme neste gang, og noen nye. Mange kommer fra Drøbak, der Postmyr knyttet vennskap med mange kunstnere og kunstinteresserte gjennom 3 1/2 år, før galleriet flyttet med mannen til Grünerløkka. Sannsynligvis har galleriet fått nye venner i Oslo, sannsynligvis betyr galleriet svært mye for bydelen, men publikum begrenser seg på ingen måte til Grünerløkka. De kommer fra hele østlandsområdet, og ikke sjelden treffer du trøndere der, noen tar turen, andre bor i Oslo. Han har også mange kontakter i Danmark. noe av det som plager ham litt er at han ikke får tid til å se så mye i andre gallerier som han gjerne ville, at han skulle holdt seg bedre orientert. Alle kan jo ønske det, men noen dårlig orientert person er han slett ikke. Han er faktisk utrolig godt ajour både i kunsten og i det som skjer rundt ham i samfunnet. Entusiasten - Hva er det som driver deg? - Det er litt vanskelig å uttrykke, noe jeg kjenner, behov, glede ikke minst, det blir en livsform som jeg ikke ville vært foruten. Det jeg er redd for er at jeg skal slutte å utvikle meg, stagnere og miste interesse. Jeg føler at jeg utvikler meg og har mye igjen, jeg har på ingen måte nådd noe endelig mål. Og arbeidet fyller meg med glede, mer glede enn slit. Jeg har ikke lagt meg på noen bestemt linje, for jeg vil ha frihet, og jeg vil at galleriet skal speile min personlige utvikling. Jeg tar ikke mål av meg til å bli best, men vil gjerne vokse selv. - Hvorfor har du valgt en relativt ukjent kunstner til jubileumsutstillinga? Britt Smelvær stiller jo ut for første gang separat i Norge. Hvorfor tar du ikke en av de faste, kjente? Svaret innledes typisk nok med et varmt forsvar for kunstneren: - Britt Smelvær er et tungt kunstnernavn også i Norge, selv om hun kanskje er enda mer kjent i Danmark. Hun har bodd der i mange år, så det er grunnen til at hun har stilt ut mindre i Norge. Det er litt tilfeldig at det ble henne som jubileumsutstiller, men det er en meget verdig utstilling. Skulle jeg valgt en av "de faste" ville det blitt vanskelig å velge, da måtte jeg hatt alle, og det går ikke. Det står igjen å gratulere og ikke minst å ønske lykke til. Norsk kunstliv har fått et viktig senter i Seilduksgata. Måtte galleriet og innehaveren få et langt liv, til beste for oss alle. PÅL IVAR BERGERSEN
Gjengitt med tillatelse fra Pål Ivar Bergersen og Klassekampen Tilbake
(Denne siden er ikke layout-messig slik den fremstår i Klassekampen, men rearrangert av Webbansvarlig. Intervjuet er dog gjengitt ord for ord)